Jeg har alltid hatt langt hår. Det begynte ved skuldrene (neida, det begynte selvfølgelig ikke ved skuldrene, men det virker nesten sånn), og vokste gradvis lengre og lengre nedover ryggen. Det ble utrolig flokete og frizzy, og jeg var 13 år før jeg gav slipp på den grusomme hestehalen jeg alltid gikk med. Men å klippe det? Uaktuelt.
Det ble lengre og lengre, og sommeren 2007 lekte jeg spontan og fant en tilfeldig frisør under Norwaycup. Jeg ble nærmest traumatisert av den talentløse frisøren som tok ALTFOR mye på en gang, og ja, jeg gråt. Det gikk riktignok fort over da jeg oppdaget hvor mye mindre arbeid litt kortere hår medførte, og siden Jonas ville bli kjæresten min like etter at jeg kom hjem kunne jeg jo ikke sett helt grusom ut.
Bildet nedenfor (som er i elendig kvalitet frem til jeg klarer å finne et bedre bilde, beklager) er fra et lagbilde tatt et par dager før jeg dro til frisøren. Etter frisørbesøket var lengden redusert til like over skuldrene.
Dumme damen fikk beskjed om å klippe “til det punktet på singleten”, og klippet omtrent 10 cm mer. Hun tok mellom 25 og 30 cm totalt, og minst 10 av dem var ufrivillige fra min side. Det er ille nok å klippe 15 cm fra før, liksom. Rart jeg var traumatisert? (Og ja, jeg ser ut som en freak. Det er liksom “det jeg gjør”.)
Man skulle kanskje tro at jeg etter denne episoden lærte å være skeptisk til frisører, men jamen ble det ikke to runder i frisørstolen på senere tidspunkt; Begge to for pannlugg – dog i ulike varianter.
Min personlige favoritt er cocker spaniel-perioden:
Jada, jeg var søt og blid sammen med fine jenter i Liverpool, men så fortsatt ut som en uflidd hund. Senere ble det ny pannlugg, men da en annen variant:
Greit nok, dårlig eksempel fordi jeg ser “slett ikke verst ut” på dette bildet, men tro meg: Det har alt med stylingen og fotografen (Heia Sarah!) å gjøre. Til hverdags, når jeg ikke orket å gjøre en ordentlig innsats, var det kun irriterende, uflidd og ukledelig. (I tillegg vokste jo den hersens luggen så fort at den konstant var i øynene mine! Hmf.)
Hva jeg har lært av dette? Ingen verdens ting. Nå er jeg i en ny periode hvor jeg er hårlei, og jeg har veldig, veldig lyst til å klippe det. Hva jeg kan kle aner jeg ikke, men jeg vil ha forandring, og jeg vil ha det nå! Ulempen er bare at jeg vet at jeg kommer til å angre; Og når det skjer får jeg NULL sympati fra de rundt meg.
Når det gjelder frisyrer er jeg veldig, veldig usikker på hva jeg ville kledd, men jeg må innrømme at jeg er litt forelsket i lange, “bobbete” frisyrer. Jeg synes blant annet at denne jenta er helt fantastisk fin på håret, men jeg er veldig i tvil på om det er noe jeg kunne kledd.
Poenget? Vel, hår er ikke “bare hår”. Det påvirker selvfølelsen min veldig, og selv om jeg vet jeg kan angre er jeg veldig lysten på forandring. For altså, å lære av tidligere feil er jo ikke noe gøy….
Innspill?
